Dommen avklarer rettstilstanden og definerer grensene for hva som anses som et stedbundet prosessoppdrag.
Spørsmålet i saken var om saksforberedelsen etter stevning kunne anses som en separat fjernleverbar tjeneste. I saksforberedelsesfasen etter stevning møter partene normalt ikke i retten, men sender brev, såkalte prosesskrift, til domstolen for å klargjøre sine standpunkt.
Den avgiftspliktige hevdet i saken at det reellt sett ikke er noe som binder den del av prossessen som ikke innebærer rettsmøter til et bestemt sted. Den avgiftspliktige hevdet at brev kan sendes fra hvilket sted som helst og derfor måtte denne delen av tjenesten anses som fjernleverbar.
Staten hevdet det er unaturlig å splitte et prosessoppdrag i en stedbunden og en fjernleverbar tjeneste.
Høyesterett fant at ytelser i form av saksforberedelse som del av et prosessoppdrag ikke kunne anses som en separat fjernleverbar tjeneste, og at hele tjenesten i form av prossessoppdrag derfor var stedbunden og dermed ordinært avgiftspliktig i Norge.